we have all dropped our weapons

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å være i det lykkeruset jeg er i om dagen. Jeg føler at tiden nå, er tiden jeg må nyte til det aller fulleste. Jeg klarer ikke sette ord på hva jeg føler. Og jeg tror det er fordi det jeg føler er helt unormalt for meg. Jeg er så lykkelig. Jeg har aldri vært så lykkelig. Så trygg. Så glad. All energien min kommer fra han. Det fineste mennesket jeg noen gang har møtt. Det er ikke noe mørke i hverdagen min. Det er solskinn hver dag. Det er så nydelig og jeg føler at jeg flyr. Jeg flyr igjen. Å, gud. Hvor deilig det er at jeg omfavner den gamle metaforen min igjen. Og det deiligste ved det hele er; det kommer ikke til å ta slutt, jeg går ikke med en klump i magen som vokser og vokser som den pleier. Siste rest av mørket. Og sorgen. Den er pakket vekk. Kastet. Brent. Totalt eliminert. Jeg føler meg så fri. 



Jeg er så forelsket. 

brickwall



Vi er alle alene. Vi er alene sammen. Vi ble født alene. Vi drømmer alene. Vi tenker alene og vi føler alene. Man må akseptere å være alene. Man må akseptere at man er unik. At man er enestående. At det bare finnes et eksemplar av deg. Man må også forstå at noen mennesker er onde. At noen mennesker er mer onde enn de er gode. At noen mennesker bare viser de onde sidene. At mennesker kan være så utrolig farlige. At de kan skade deg. Man må være realistisk, selv om det er vanskelig. Realiteten er hard. Den kan slå deg ned til bena ikke lenger vil bære deg videre. Men du må tvinge dem til å bære deg. Tvinge dem til å la deg få stå. La deg få stå oppreist, stolt og sterk. La deg selv få være sterk, uansett hvor vanskelig det kan være. 



Jeg ser fortsatt på livet som en evig lengsel etter døden. Men jeg prøver å gjøre veien til døden mer givende. Men det er utrolig vanskelig. Jeg kan ikke få alt jeg vil ha, og jeg kan ikke gjøre alt av hva jeg vil. Jeg er sliten. Og jeg kjenner at den følelsen jeg elsker mest i hele verden er den følelsen av likegyldighet jeg har kjent på i noen uker nå. Følelsen av tomhet har blitt den sikre følelsen. Før var sorgen det jeg søkte tilflukt i, den følelsen som var den jeg kjente aller best. Den som sved og frøs i brystet, men som var sikker. Den som varte og som ikke forlot meg. Men nå er sorgen borte. Jeg har fått nærhet. Selv om det gjorde så ufattelig vondt, veien til nærheten, så er det en stor bør som er løftet av skuldrene mine. 



Men selv om ting er bedre. Så har en ny bør blitt lagt tungt og hardt over skuldrene mine. Det verker. Jeg er så forvirret. Har jeg laget alt dette i mitt eget hode? Eller er det som har gått gjennom hodet mitt i mange uker, måneder og nå et år realitet? Jeg er så forvirret at jeg har lyst til å løpe så raskt jeg kan inn i det mystiske og uforklarlige. Inn i døden. 

scared

Jeg har ikke skrevet her, men jeg har skrevet i en bok. Men nå vil jeg skrive det her. For det er fordøyet. 

Lørdag kl. 03:00, 02.03.13:
Hva jeg føler? Jeg har vært tom hele tiden. Følt meg så distansert fra alt. Vært så utrolig sliten og bare stirret rett ut i luften med hundre tanker i hodet som bare har gått over i hverandre. Som en eneste stor knute. Jeg er konstant redd. Redd for neste minutt, neste time og neste dag. Det er så uutholdelig å leve på denne måten. Jeg skulle bare ønske jeg kunne sklidd ned i intet uten at noen hadde merket noe. Ingen hadde savnet meg. Jeg vil gråte hele tiden. Jeg smiler, men det er bare så ingen skal spørre. Spørre hvorfor jeg aldri blir glad igjen - hvorfor jeg ikke er ferdig med å sørge. Det er akkurat som om det er det eneste som er trygt. Å sørge. Det er den følelsen jeg kjenner til aller best. Det er den følelsen kroppen min og hjernen min både hater og elsker mest. Det er som å ha en demon inni meg som aldri kommer til å slippe taket. Og det som smerter aller mest er at jeg føler meg så svak. Demonen sier "du kommer aldri til å klare noe uansett, du har ikke drivkraften, det er nemlig jeg som styrer den - og du får den ikke" og når jeg skal motbevise det klarer alltid demonen å hindre det. Når skal du flytte ut av kroppen min? Når skal du la meg være i fred? Du gjør meg gal og sorgfull. Jeg vil bare ha et normalt liv. Et slikt liv jeg hadde før du tok det fra meg.

Mandag kl.02:38, 04.03.13:
Jeg er bare tom. Og utslitt. Har bare lyst til å sove hele tiden. Ligge i sengen. Ikke gjøre noe, ikke måtte gjøre noe. Høre på musikk. Tegne, male, le, smile og føle meg vellykket. For jeg føler meg som en av de mislykkede som aldri kommer seg noen vei. Jeg føler at ingen egentlig vil kjenne meg fordi det er så slitsomt. Jeg drømmer ikke lenger. Jeg drømmer bare om de vonde tingene i livet mitt, de som skader meg. Jeg vil ikke knytte meg til noen eller noe akkurat nå. For jeg er så redd for å bli skuffet. Livet skuffer meg og jeg vil prøve noe nytt. Kanskje er det hverdagen og det å leve som er det vonde, mens det er døden som er det riktige stedet å være. Ikke vet jeg, men det må da virkelig være noe bedre enn dette her.

Mandag kl: 01:35, 18.03.13:
Det eneste jeg klarer å tenke på er hvor mye jeg hater å være i mitt eget samvær, alene. Det skremmer meg. Derfor må jeg vekk så fort jeg kan. vekk fra denne sengen, dette rommet, tankesettet som tar livet av meg og som på samme tid gir meg trygghet. Kjærlighet er trygt, men samtidig det skumleste som finnes. Det er som at en hånd tar tak i hjertet mitt, klemmer så hard at én ikke lenger vet om det er godt eller vondt. Noen ganger bli smerten borte og man kan slutte å frykte for skadene, mens andre ganger er skadene uhelbredelige. Jeg elsker, jeg vil elske for alltid. Jeg vil ikke noen gang være nødt til å sørge over noen som reddet livet mitt. La meg elske.

Onsdag kl: 00:28, 20.03.13:
LA MEG FÅ ET VANLIG LIV, LA KARMAEN MIN GI MEG NOE GODT, LA MEG ELSKE LIVET SÅ MANGE ELSKER! Jeg har ikke dødsfrykt, jeg har frykt for å leve.


meaning



Det er som om alt står stille. Klokken tikker, men ingenting skjer. Jeg lever i min egen verden. Er utslitt, føler meg maktesløs og er lei av alt. Jeg står stille, men alt rundt meg går så fort. Jeg har ikke kontroll på situasjonen, derfor ligger jeg bare her. I sengen. Hele dagen, frem til jeg må gjøre noe. Jeg gleder meg til jeg ikke må gjøre noe lenger. Til det er mitt valg. Til jeg kan gjøre akkurat som jeg vil og den perfekte balansen mellom ting jeg må gjøre og ting jeg vil gjøre igjen blir komplett. Jeg savner vennene mine, men jeg kan ikke se dem. Jeg savner livet mitt, men jeg kan ikke leve det. Jeg savner å være et barn. Et barn som bare ser de fine tingene, som gleder seg over de små tingene og som ikke går rundt med mørke ringer rundt øynene hver dag. Jeg gleder meg til den dagen livet mitt blir meningsfylt igjen. Når alt ikke lenger er så tomt. Jeg gleder meg til det er rettferdighet. Til jeg ikke trenger å være det svake leddet. Til jeg kan slutte å gråte og starte å leve. Til jeg kan slutte å bekymre meg over utfallet. 



normality







photostream






















Sort/hvitt bilder fra instagrammen min. 

here in the sea where we float so beautifully

Hva gjør man når ting er helt annerledes enn man trodde. Når det ikke er en dans på roser. Når man føler seg motløs, når man føler seg lenket. Når man føler at man ikke er bra nok. Bra nok for det siste skrittet. Hvordan skal man handle når det ikke er ens egen feil. Når man føler seg så handlingslammet at man ikke tør å rikke en finger. Jeg er redd for å prate. Redd for å ta kontakt. Jeg er redd for at alt skal gå i tusen knas og at jeg skal stå der alene. Jeg brøt ut i tårer. Hadde det ikke vært for han, ville jeg ikke hatt noe liv i meg. Hadde det ikke vært for helgen for fem måneder siden ville jeg kanskje ikke vært i live. Gått på skole. Levd en tilnærmet lik vanlig hverdag. Jeg tør ikke spørre mer. Ikke fordi jeg er redd for svarene, men tungen skjærer meg i munnen når jeg prøver å få frem en lyd. Jeg ser det, langt der fremme, men jeg aner ikke hvordan jeg skal nå det. Nå det jeg ønsker mest i hele verden. At noen begir seg ut i faresonen, tar en risiko, for meg. For bare meg. Ingen andre. At ting kan være normale og at jeg kan puste uten å være redd for at ved neste trekk inn vil være et gråtkvalt et. 



Jeg vet jeg er spesiell. Jeg vet at jeg gjør inntrykk, men jeg skulle ønske jeg var den ene. Det er ikke like hardt som før, jeg gir ikke opp som jeg tidligere ville ha gjort. Men det er så vanskelig, så forferdelig vanskelig. Som om han bygger opp en mur, og jeg kan bare se ham gjennom de små hullene der mursteinene er borte. Der jeg har hakket meg vei, der jeg har prøvd å få et innblikk. Strekker hånden ut. Holder den der. Holder den der og holder den der. Jeg venter på at han skal legge hånden sin i min. Til muren rives og til vi kan være sammen. Bare oss to. Ingen andre.



Jeg gleder meg til deg dagen du ser meg dypt inn i øynene. Holder meg i hendene og forteller meg at "det er bare deg, Nora. Bare deg"
Oss. Deg. Meg. Vi. 

from now on our troubles will be miles away



Jeg skriver skjelden når jeg er lykkelig. Da har jeg ikke så mye å skrive om. For det er ikke noe jeg vil skrive ut, jeg vil ha lykken i meg. Jeg vil at den skal være der for all tid. Men jeg vil skrive om denne fine tiden. For et år siden var jeg alene. Helt alene. Men jeg hadde ikke de samme bekymringene som jeg hadde for et år siden. For et år siden bekymret jeg meg over små hverdagslige ting. Nå er det store ting. Men det er stor ting jeg er nødt til å ta til takke med. Jeg må ta til takke med at skolen ikke går som jeg hadde planlagt i alle år. Jeg må erkjenne at karakterene mine ikke kommer til å være så fine og glittrende som jeg hadde planlagt. Men de kan glitre på sin måte. De står der i hvert fall. De er der. Jeg har fullført. Jeg vet ikke om jeg kommer til å være fornøyd, men jeg må tenke at hverdagen er blitt som den er og det er ingenting jeg kan gjøre med den. Men jeg har fått tilbake livet. Tanken om at jeg har mistet meg selv gjør ikke så vondt lenger, for jeg kommer meg nærmere og nærmere det mennesket jeg tidligere var. Jeg har blitt fylt med lykke. Lykke og selvtillit. Mer enn noen gang. Jeg tror på karma. Jeg tror at de som gjør onde ting blir straffet. Jeg tror at jeg uten tvil kan se mot en svært lysere tid. En tid med varme, kjærlighet og verdsettelse. Julen gjør det ikke mindre verdt å leve. All gleden, all den positive stressen i gatene. Julegavehandling, iskalde gater med varme smil som ikke gjør det fult så kaldt, venner og bekjente som samler seg rundt peisen på kvelden og familier som elsker hverandre. Viser hverandre at alle betyr noe. Godheten i fremmede. 



Jeg har villet beskrive de små og fine tingene jeg omgir meg med hver dag. Når jeg lukker opp døren om morgenen, når jeg skal på skolen, kjenner jeg den iskalde og stikkende luften på kinnene mine. Luen godt trukket over ørene og skjerfet tullet rundt halsen går jeg ned trappen. Når skoene mine treffer grusen kommer den fine lyden. Den litt knasende lyden av is og snø. Den myke følelsen som samtidig er hard. Luften av renhet. Det hvite landskapet. Alle lysene. Bilene som kjører forbi og den knasende lyden fra dekkene. Den fine musikken i ørene mine. Julesanger. Juleduft. Mørke og stjerneklare kvelder. 



Samtidig som jeg har hatt et forferdelig slitsomt år, kan jeg se meg tilbake å smile. De siste månedene har gjort året til verdt å leve. Jeg er sterkere enn noen gang før. Jeg føler at jeg kan klare alt, alt jeg setter hjertet mitt til å gjøre. Jeg er hel igjen.  

forbidden

Hva skal vi gjøre nå? Men enda mindre tid før du blir borte føler jeg meg motløs. Et helt år hvor jeg bare får sett deg åtte ganger. Det blir så vanskelig at jeg ikke klarer å få hodet mitt over på det jeg egentlig burde tenke på. Enda flere måneder med jobbing til sent på kvelden. Enda mindre tid. Jeg vil ikke bare være helgejenten din. Jeg vil være din på fulltid. At muligheten for å se deg er større. Jeg har en stor klump i halsen. Jeg har talt ned dager til du var ferdig. Endelig. Endelig skulle vi få tid. Tid til å nyte de siste månedene vi hadde før du reiser. Et helt år. Jeg har mistet lysten på alt det jeg gledet meg til. Feiringen av at skolen er ferdig. Tretten års skolegang skulle feires i Oslos gater. Nå vil jeg helst bare reise bort i mai måned. 



"Jeg gleder meg til jeg ikke jobber kvelder lenger. Da får jeg tid til å trene og til å være med deg"



Alt det jeg vil si til deg hele tiden, alt jeg vil prate om, men som jeg ikke vil ta over telefon. Jeg vil ha deg foran meg, slik at jeg kan prate med deg. Jeg vil ha deg rundt meg hele tiden, men ikke for mye. Nå blir det ikke tid. Nå blir det bare vondt. Hva skal vi gjøre nå? 

i dont know where im going, but im going. are you coming with me?



Jeg må forandre på noe. Jeg må forandre på rommet mitt slik at jeg tør å sove her igjen. Jeg sover med mamma i ukedagene og håper jeg ikke trenger å sove på mitt eget rom i helgene. Jeg må lage meg en oase. En oase som ikke minner meg om alle de timene jeg lå der alene. Sammenkrøket i sengen min. Helt alene. Jeg må gjøre slik at jeg ikke kan se resten av rommet. Jeg må henge opp stoffer, tyll i taket med små stjerner som omkranser meg. Jeg må lage min egen lille sone der det bare er fred. Fred slik at jeg får sove. Slik at jeg kan tørre å sove alene igjen. For å sove alene nå gir meg frysninger. Grøssninger. Jeg har lagt meg tidlig hver eneste kveld. Jeg har sovnet med et smil om munnen. All kjærligheten gjør meg søvning, men det er ikke noe negativt. Det er det fineste i livet mitt nå. Jeg får sove. Jeg sover hele natten. Jeg har ikke onde drømmer. Jeg tør å sove, jeg tør å gi meg hen til natten og la den bre over seg sitt tunge og søvndyssige slør. 



Jeg er lykkelig nå. Jeg har han. Jeg har han som gjør meg så lykkelig. Det har vart i tre måneder. Tre måneder uten stopp.  

future, I welcome you





















black and white

Jeg har begynt å skrive sangtekster. I stede for å skrive det ut her. Til helgen har jeg min første kveld uten noen planer. Men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre noe. Jeg er i ferd med å lukke meg. Det er som om jeg har fått en diagnose. En sykdom. Legene trodde de kunne kurere den, men nå har noe uventet oppstått. Tilbakeslag. Nå er tilstanden kritisk. Jeg er lammet. Jeg snakker ikke. Jeg bare lar tårene trille. Som store krystaller drypper de nedover kinnene mine. De er tunge og våte. De treffer arket og gjør det bløtt. Store våte flekker dekker tegningen jeg akkurat har tegnet. Tilbakeslag. Et slag i motsatt retning. Jeg forbanner den dagen demonen inntok kroppen min. Jeg tegnet den. Jeg ble redd. Rev arket i tusen biter. Raserte alt rundt meg. Jeg skal ikke på skolen i morgen. Jeg orker ikke tanken på å måtte klistre på meg et smil og nok en gang bli minnet på at jeg ikke har gjort leksene mine siden jeg startet. Jeg har såvidt lest i bøkene. Jeg har åpnet dem, men jeg vet ikke hva som står der. Jeg har ikke satt navnet mitt på dem fordi jeg ikke tror jeg kommer til å ha de stort lenger. Jeg flykter. 

come on skinny love

musicnodes
Birdy - Skinny Love



face your fear

Jeg skjelver enda. Fire timer etterpå. Overlevelsesinnstinktet mitt slo inn og jeg gjemte meg. Så fort jeg kunne. Kastet alt jeg hadde i armene som kunne hemme meg. Bare vesken min igjen på armen. Hadde han snakket til meg vet jeg akkurat hva jeg hadde gjort. Jeg hadde slått han. Slått han så hardt jeg kunne. Slik at han kunne føle en brøkdel av den smerten han har påført meg. Jeg ble likblek. Hjertet mitt hamret i brystet og jeg kjente stikkende spyd som skar seg gjennom meg. Det var som om bena mine sviktet under meg og jeg ble målløs. Øynene mine vrengte seg og ansiktet anstrengte seg så fælt for å se normalt ut. Jeg lurer på om noen så frykten i øynene mine. 



I det jeg la meg ned i sengen, etter at mamma hadde gått ned, pustet jeg tungt ut og tårene kom trengende på. Jeg gråt for første gang på mange uker. Gråt ut alle følelsene som strømmet på i det øyeblikket. Det korte øyeblikket jeg så han. 

the hour of the rising sun



"Du må ikke nekte deg selv å tenke. Du må la tankene strømme, la deg selv tenke tankene ferdig. Ikke lur deg selv på en negativ måte. Ikke fortell deg selv at det du tenker er feil. Du må akseptere at tankene dine er deg"  



Jeg har akseptert det. Jeg har akseptert at tankene er mine. Jeg stopper dem ikke. Jeg unnskylder dem ikke. Jeg lar de strømme. Jeg tenker dem ferdig og er det noe jeg lurer på så spør jeg. Jeg grubler, jeg tenker, jeg realiserer. Jeg må akseptere meg selv. I morgen skal jeg til hjelpen min igjen. Det er rart, men jeg gleder meg. Jeg håper også jeg får sett han først, for det er så fint når jeg kommer til hjelpen lykkelig og tilfreds for da får jeg dyrket det positive. Jeg snakker om meg. Jeg snakker om han. Vi snakker sammen. Hun forteller meg om vitenskapen og hun gir meg tips. Tips til hvordan jeg kan leve bedre. Vi ler, vi smiler og vi gråter. Litt. Men det er gode tårer. Som regel. Fra nå av skal jeg være positiv. Fra nå av skal jeg tenke godt om meg selv. Fra nå av skal jeg bare skrive om de fine tingene. Jeg skal sette ord på de tingene som gjør meg glad og heller finne finere ord om dem. Jeg skal skrive meg bort fra det onde.

Nå fikk jeg følelsen av at jeg hadde skrevet dette før.  

answers

Jeg har skrevet meg ned i sorgen. Fant jeg ikke ordet jeg lette etter, skrev jeg bare et verre et. Å skrive har vært flukten min. Men har det kanskje bare gjort meg vondt? Enda vondere? Jeg vurderer å slutte å skrive, men hvor vil jeg ende opp da? Det er så mange spørsmål. Spørsmål jeg ikke tør å stille. 



 

13.09.2012

Jeg har det mye bedre. Men jeg er fortsatt veldig følelsesmessig ustabil. Jeg føler på en måte at jeg presser meg tilbake i de gamle skoene selv om de er blitt alt for små. Jeg klarer ikke stole på de menneskene jeg burde, jeg forestiller meg det verste scenarioet i hodet mitt. Jeg ser meg selv stå målløs igjen mens jeg strekker en hjelpeløs hånd for å holde igjen det som gjorde meg glad. Det er ikke sunt, men jeg kan heller ikke henge fra meg den sorte kappen helt enda. Den kan ikke løftes av skuldrene mine uten at jeg har funnet noen måte å kle meg uten.

I'm afraid of sharks, but not the dark

They call her smokey taboo
 
I got your name tattooed

High like a helium balloon

Midnight to noon

I'm a desert child

And mountains make me nauseous

I like to look up wild at an infinite sky

Twinkling with diamonds

I am healing

Nå trenger jeg ikke å være så redd lenger. Jeg har den tryggheten. Jeg har det jeg aldri før har hatt og som jeg den siste tiden har trengt aller mest. Jeg er så lykkelig og slik ting ser ut nå blir det ikke borte med det første. Savnet jeg føler er bare midlertidig, lykken jeg føler er kommet for å bli. Jeg hadde aldri trodd at den ene kvelden skulle forandre så mye. Skulle gi meg så mye og forme meg på en slik måte den gjør nå. Inni meg så slapper jeg av. De evige skuffelsene er pusset vekk. Jeg blir verdsatt. Tatt hånd om og kjærligheten varmer meg fra topp til tå. Jeg kjenner at livet kommer som små stråler i kroppen min igjen. Jeg lever mer og mer. Han hjelper meg. Han har gitt meg livet tilbake og jeg er han evig takknemlig. 

start the healing

For fem minutter siden var jeg i overkant av nervøs. Nå er jeg rolig. Men det er fordi jeg satt meg ned. På en benk. Alene. Jeg er fortsatt nervøs. Forventningsfull og redd. Jeg gjør det alene. Jeg vil egentlig ikke gjøre det alene, men det er ingen andre som kan forklare de følelsene jeg har bedre enn meg selv. Jeg er selvstendig. En selvstendig kvinne, selv om jeg bare føler meg som et barn. Om femten minutter skal jeg reise meg opp. Stå på mine egne ben. Gå bortover den rette veien. Ta av til venstre og entrere dørene til det stedet som kanskje kommer til å redde meg. Renske ut de mørke tankene. Gi meg råd. Få meg til å føle meg bedre. Jeg skal starte på en lang og sikkert tung vei mot noe bedre. 

 

not enough

Jeg må kaste opp igjen. Jeg puster ut og håper det er den siste gangen jeg puster ut. Jeg vil ikke våkne opp i morgen, jeg vil bare synke inn i en dyp og endelig søvn. Jeg er livredd. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare det. Jeg reiser meg opp. Går inn på badet. Kaster opp. Av meg. Av kroppen min. Av hodet mitt. Av den ulykken og den sorgen jeg legger over på andre. Jeg drar de med meg ned i det bunnløse hullet. Det mørke og skumle stedet der man bare hører skrikene fra kvinner i sorg. Mennesker som lider. Mennesker som pines gjennom et evig helvete de har skapt for seg selv. Jeg er dum og naiv. Jeg graver ned meg selv. Jeg har sluttet å høre på musikk fordi jeg er redd for at den skal gjøre meg trist. Jeg er redd for at jeg skal få de bedende blikkene som sier "Nora, du må slappe av. Følelsene dine er dumme og du må ikke tenke sånn". Ingen kan redde meg. Jeg har skapt min egen sorg.

broken tires

Nå har jeg gjort det. Jeg har bedt om hjelp. Jeg skjønte at jeg ikke klarte det på egenhånd. Onsdag klokken seks. Onsdag. Jeg begynte å gråte. På toget. Men det var ikke vondt. Det var som om noe inni meg løste seg fra lenkene sine og fløy ut. Ut i det fri. En varm strømning gjennom hele kroppen. "hvor lenge er det siden det skjedde?" "seks mnd" "du er tøff, ordentlig tøff. du tar dette i egne hender og det er ordentlig tøft". Klumpen i halsen er så stor og jeg gleder meg sånn til å kaste armene mine rundt min bestevenn og klemme henne og gråte. Gråte mye. Men gode tårer. For nå skal jeg bli meg. Nora. Jeg skal klare det.

interrupted by the sirens in the street



Det er så fint. Det er så rent og ærlig. Hver gang jeg tror at jeg skal falle ned i den samme fellen går det den helt andre veien. Det er ikke så vanskelig som jeg trodde. At jeg skal få noe så fint servert på sølvfat er noe jeg aldri i livet kunne sett for meg. I hvert fall ikke etter de erfaringene jeg har hatt. Men nå har jeg det og jeg skal holde på det til siste slutt. Han skal lære meg å leve. Han skal lære meg hva det å være lykkelig faktisk er. Han skal lære meg å prate om det jeg føler i stede for å legge bånd på meg selv i frykt for at jeg skal ødelegge noe. Jeg skal alltid være ærlig og fortelle hva jeg faktisk tenker på. Jeg kan være meg. Jeg skal lære meg å være "meg" igjen. Den gamle meg som alltid var glad og blid, tenkte, men ikke så mørkt. Den "meg" som alltid var der for alle og ikke følte at hun skuffet mennesker hele tiden. Hun som levde og hadde bygget seg opp så mye. Hun skal jeg lære meg å være igjen. Etter at jeg har fikset hullet. Fått lappet det sammen og kommet meg avgårde. Ut på veien igjen hvor jeg hører hjemme. I morgen skal jeg ringe etter hjelp. Takket være deg. Endelig skal jeg prøve å få orden på ting.



 

 

choking



Den tanken jeg sovnet med var den samme jeg våknet opp til. Den skar meg i hjertet og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke, hvor jeg skulle gjøre av meg eller hvordan jeg skulle oppføre meg. "Du har forandret deg, du er ikke den samme som før" - nei, jeg er ikke det. Jeg er forandret. Jeg forandret meg ganske drastisk på kort tid. Og du vet det. Jeg skal ikke trenge å forklare det hele tiden og føle meg helt forferdelig fordi samvittigheten min dreper meg. Det blir for mye. Alt tynger. Jeg lå i sengen. Jeg skulle vært strålende fornøyd, men alt renner over. Ordene jeg vil si kommer ikke frem og hjelpen jeg trenger er milevis borte. Det eneste jeg vil ha er betingelsesløs kjærlighet. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg gå tilbake til det som gjorde meg ulykkelig bare fordi det passer de rundt meg best? Var behagelig å se meg lide så inderlig? 

Tanken på å møte den hverdagen som tidligere var, gir meg en sviende følelse i hele kroppen. Jeg vil aldri ha det sånn igjen! 



For første gang på lang tid følte jeg at jeg levde. Nå tørker kroppen sakte, men sikkert, inn.  



 

the conqueror

Hver gang jeg trekker pusten kiler det i magen. Når han sier pene ting kiler det i magen. Når jeg hører på den musikken som minner meg om han kiler det i magen. Når jeg puster ut kiler det enda mer i magen. Det er den deiligste følelsen. Den aller deiligste. Det er den følelsen som får meg til å føle meg levende. Ikke som et gjenferd på evig søken etter oppgjør. Jeg har fått mitt oppgjør og nå er tiden for å gå fredfult til mitt og levet i det som er skapt for meg. Harmonien og lykken. Jeg tenker ikke på fremtiden. Jeg tenker på nuet. Grunnen til det er at jeg ikke trenger å anstrenge meg så mye som jeg pleier. Jeg rekker å trekke pusten og slappe av. For jeg tror fremtiden er lys, derfor trenger jeg ikke bekymre meg over den. Jeg går oppover en trapp med motivasjonen som skal til for å nå toppen. Jeg flyr og jeg flyr. Som jeg har savnet å bruke den lille metaforen min. Jeg elsker å fly. Jeg elsker å kjenne vinden blåse under vingene. Kjenne friheten strømme gjennom årene mine. Fylle meg med alt godt. Gud, så deilig det er.

repeat

musicnodes
Cocorosie: Smokey Taboo

Den tvister hodet mitt samtidig som den gjør meg så utrolig rolig. Jeg elsker den. Den minner meg om deg.

desert child

Nå trenger jeg ikke skrive så mye om det. Bare små og korte ting. Som at jeg elsker å holde han i hånden. Lene hodet mitt på skulderen hans. Kysse han. Høre han snakke lidenskapelig om ting. Ligge ved siden av han, ikke nødvendigvis som svøpt inntil hverandre, men bare å ligge ved siden av hverandre og rett og slett bare eksistere. "Du vet når du holder hånden min når vi sover? Da holder du skikkelig hardt og jeg liker det veldig godt."  














Men det er egentlig veldig vanskelig å finne fine bilder som illustrerer det jeg føler. Det er et enkelt søkeord og det kommer frem enkle bilder. Ikke sånne fine og dype bilder. Men det gjør på en måte ingenting. Det er en ren følelse. En ren tanke. Da trenger man ikke utydelige, uleselige og mørke bilder. Det er på de bildene lyset kommer frem. Der man skal se ansiktene. Tenke, forestille seg fine ting.  

always be

Hvorfor har jeg så mange mørke dager? Så mange dager jeg bruker på å tenke og tenke. Jeg klarer aldri å legge fra meg fortiden og se fremover. Det ødelegger for meg. Jeg blir usikker og skjelven. Jeg skulle ønske jeg kunne forsvunnet til det harmoniske og glade stedet. Men jeg kan ikke. I morgen skal jeg ringe etter hjelp. Jeg skal presse meg selv til å gjøre det. For nå må jeg. Jeg må ta det skrittet jeg har vært for redd til å ta. Ellers vil jeg ikke klare dette året. Eller de neste månedene. Jeg kan ikke presse meg selv gjennom det helvete jeg lever i. Jeg nådde bunnen, men veien opp er så tung. Jeg skimter lyset langt der borte i enden av tunnelen, men det er så svakt at jeg hele tiden går og stanger i veggene. Snubler. Faller. Slår meg. Alle sårene som etterhvert dekker kroppen min gjør ikke så vondt i seg selv. Men sammen så smerter de så inderlig. Det hjelper ikke å lege sårene for arrene vil alltid være der å minne meg på det. Vil jeg noen gang bli normal? Vil jeg noen sinne slutte å tenke så hodet mitt sprenger? Jeg vil bare at det skal gå vekk. Å! Vær så snill og få det til å gå vekk. Jeg orker ikke mer. Jeg orker rett og slett ikke mer.



Redd meg. Vær så snill. 

 

take me to your private heaven



Han er så snill mot meg. Han forteller meg det jeg vil høre og mer til. Men er det sannheten? Er det det han virkelig mener eller er jeg bare et tidsfordriv? Er jeg et lukrativt stoppested som snart blir kjedelig og almenn igjen? Jeg vet ikke helt. Jeg vil ikke tenke for mye på det heller. Jeg holder meg til tanken på at det er sant og at det ikke er skuespill. Jeg vil prøve å ikke la tvilen eller frykten ødelegge for meg eller sette mine behov til side. For jeg har behov. Behovet om å bli satt pris på, behovet om å bli elsket på en dyp og lidenskapelig måte. Det varmer innvendig, men jeg er veldig redd. Redd for å ikke fylle kriteriene hans eller ikke være god nok. 



Noe jeg bekymrer meg over er om dette er et nytt kapittel eller bare slutten på det gamle. Jeg vil at dette skal være en del av det nye, det nye og strålende og ikke bare en slutt.  



Hvis han lurer meg nå kan han bare fortelle meg det med en gang og ikke la meg lide. For tanken er der, og den blir ikke borte før. Ja. Jeg vet ikke når. 

control

I dag er det en sånn dag. En sånn dag hvor det ikke nytter hvor mye jeg prøver å være glad. Det nytter ikke med et påtatt smil eller hyggelige ord. I dag er en mørk dag. En dag der det er få ting som kan lyse opp det ellers dystre livet. Jeg klarer ikke leve fult ut. Jeg bare tror det. Jeg har tatt på meg for mye ansvar og jeg føler at jeg drukner. Det er noen små ting som gjør meg glad. Noen ting som får meg til å smile og som gjør at det blir enklere å puste. Det er de som er glade i meg og som bryr seg om meg og som faktisk viser det. De som ikke spiller noe spill eller som krever for mye. De som skjønner at jeg ikke lenger er så sterk som jeg var, men som ser at jeg også har mine svakheter og at jeg ikke alltid kan være hun jeg var før. For jeg er annerledes. Jeg har forandret meg det siste halve året. Jeg vet ikke helt hva, men jeg vet at mye er forandret. Det kan umulig være en god forandring.



Jeg lever. Jeg må leve. Jeg er. 

Les mer i arkivet » Juli 2013 » April 2013 » Mars 2013
hits