Vandrende spøkelser


Jeg kunne aldri dødd her. Her er det mørkt og trist ingen ville brydd seg. De ville bare gått av og på togene sine og levd videre. Hjertet banker. Hvorfor tenker jeg sånne tanker? Jeg har et fint liv, jeg. Jeg har alt. Jeg har masse kjærlighet, trygghet, penger, bor i et land med høy velferd. Jeg burde være takknemlig. Jeg vil ikke være som dette. Kanskje er det overfloden av lykkelige mennesker som gjør det. All lykken er brukt opp på dem. Det er ikke noe igjen til meg. Jeg får kanskje, om jeg er heldig, utdelt en teskje lykke nå og da, men det varer aldri. Som et kyss. En gang i blandt. Varer ut kvelden. Det blir aldri noe mer. Jeg tror nesten ikke lenger at kjærlighet er noe bra. Det gjør bare vondt hele tiden.

Kjærligheten kommer inn i brystet mitt, tar et godt tak rundt hjertet mitt, holder det varmt, holder hardere, så hardt én nesten ikke kan puste, så slipper den, kjærligheten. Først da kjenner man smerten den sterke hånden har påført. Blod, tårer, sår, smerte. Så vondt at man helst vil få alt til å slutte å gjøre vondt. Men vi mennesker er ikke laget slik. Bare de som er svake. Vi klarer oss, vi kommer oss videre, vi fortsetter å gå på mørke togstasjoner, på Nationaltheateret, og vi tenker på at dette ikke er et passende sted å dø. Hånden har akkurat sluppet, nå kommer smertene igjen. Jeg er ikke svak. Det er jeg ikke.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits