do you believe?

Jeg stoler ikke på deg. Ikke ett eneste prosent. Jeg bekymrer meg kvalm. 

Jeg trodde ikke det skulle bli noe problem å fortsette som før, det ville kanskje ikke blitt noe problem hvis jeg hadde sett deg før. Men nå er det lang tid, i form av at jeg ikke har sett deg på snart to uker. Det er mye. Jeg har vondt i kroppen. Mamma spør. Hun er for nysgjerrig, hun gjør men usikker på deg. Jeg er usikker på deg. Jeg vil ha deg, jeg vil ha deg så vanvittig og ubeskrivelig mye, men jeg klarer ikke stole på deg igjen. Ikke før du beviser meg at du har fortjent tilliten min. Du sa du var snill, "jeg er den stødige typen, den typen du kan stole på. Jeg er blitt veldig glad i deg, og jeg skjønner at det kanskje er vanskelig for deg å fortsette etter det som skjedde, men jeg elsker å være med deg og det jeg gjorde var en stor, stor tabbe." 



Jeg skulle ønske jeg bare kunne fjernet alt. Jeg har vært i lykkerus i fem uker. Fem fantastiske uker. Bare på grunn av deg. Jeg har gitt så mye, fått så mye. Alt har gått så fort, men samtidig i akkurat passe tempo. Jeg er blitt så glad i deg. Jeg bryr meg så mye om deg. Jeg vil være med deg hver dag. Bare to minutter hadde vært nok til at jeg hadde blitt fornøyd. Jeg vil bare se deg, se på deg når du ser meg, kysse deg, klemme deg. Hva er vi nå? Er vi på forsøksstadiet? Bryr du deg nok om meg? Du har tydeligvis ikke de samme følelsene som meg, for jeg kunne aldri gjort noe med noen andre. Men det er meg. Jeg er veldig ensom. Jeg vil ikke risikere å miste deg. Du er det fineste jeg har hatt på lenge. Du gjør meg tom akkurat nå. Du har tatt fra meg så mye. Eller er det kanskje jeg som har gitt deg for mye? 

Du er fin, men veldig, veldig farlig.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits