cover my eyes


Hodet mitt sprenger snart. Det gjør så vondt. Ingenting hjelper på smertene jeg føler. Jeg er utslitt. Jeg føler meg alene. Jeg bare ligger i sengen. Tenker på alt som kunne vært. Jeg tenker på drømmen jeg hadde i natt. Jeg hatet den drømmen. At jeg kontinuerlig skal påminnes det som ødelegger meg. Jeg krymper sammen. Til noe veldig, veldig lite. Hvert bein i kroppen brekker. Inne i hodet mitt. Jeg spises sakte opp av meg selv. Magen smerter. Jeg vrir meg. Øynene halvåpne. Tårene. Store, tunge tårer ruller nedover kinnene mine. Ensomheten fanger meg som en kappe. En kappe jeg umulig kan få av meg på egenhånd. Jeg trenger hjelp. Masse hjelp. Uendelig med hjelp. Men jeg vil klare meg selv. Jeg vil ikke være svak.

Det gjør så vondt. Så uutholdelig vondt. I hjertet. Det smerter så inderlig. Hver eneste time. Hvert eneste minutt. Når skal det bli orden på det jeg føler? Er det noen som vil hjelpe meg. Er det noen som vil holde rundt meg når jeg gråter. For det gjør jeg. Ofte. Akkurat nå er det som om noen har stukket noe spisst inn i mellomgulvet på meg. Gjennom ryggen. Dytter det opp i hodet mitt. Ned i beina mine. I magen. I armene. I lungene. Jeg er helt hvit i ansiktet. Gråoransj rundt øynene. Jeg blir kvalm av meg selv. Det er så mange med så utrolig mye mer å bære på. Jeg er fortsatt ung. Jeg har et trygt hjem. En trygg familie. Gode venner. Jeg trenger ikke gå sulten. Jeg trenger ikke være redd. Men jeg er det. Redd. Så uoverkommelig redd. Redd for alt som kommer. Alt jeg har gått glipp av. Så jeg sørger. Hele tiden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits