I'll smile when you speak

Jeg føler meg hjelpesløs. Akkurat som om noen har gjort meg om til stein og jeg kan ikke røre på meg. Jeg får ingenting gjort. Er både motløs og mangler motivasjon. Jeg er også skuffet. Skuffet over at de jeg bryr meg om ikke møter opp på de tingene der jeg trenger dem, de tingene jeg ser på som viktige. Jeg stiller jo alltid opp for dem. 



Men jeg har det fint også. Jeg har fått avstand. Avstand fra han. Han som møtte opp når ingen av de andre gjorde det. Han er fin. Han er snill og jeg er blitt glad i han. Jeg så en som liknet på han og da fikk jeg sommerfugler i magen. Det er deilig at jeg ikke trenger å stresse, men at jeg får gjøre ting i mitt eget tempo. Så kan jeg få tenkt. Tenkt på hva jeg vil gjøre og om dette er det riktige.  



Men samtidig er det andre ting som frister. Og det er noe skummelt. Noe jeg vet at kommer til å ta knekken på meg igjen. For han er en av de vanlige guttene, samtidig som han er annerledes. Jeg vet ikke helt om jeg skal gjøre noe med det eller om jeg skal la det være. For det er veldig spennende. Han gir meg oppmerksomhet. Den typen jeg vil ha. Men jeg tror også at han er en som fort, uten forvarsel, kan skru av alt og så ligger jeg der igjen. Svak og hjelpesløs i fosterstilling.



Jeg må tenke. Enda mer. Eller kanskje bare slutte å tenke så mye.  


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits