do not save me

Dette er en tung tid. Rettere sagt, de siste to-tre ukene har vært så harde at den eneste måten jeg har kommet meg gjennom dem på er med alkohol. Jeg ler det vekk. Jeg later som om alt er fint. Men det er ikke det. Det har aldri vært det. De rundt meg har bare vært for egoistiske til å spørre. Hvordan er det faktisk jeg har det. I stede for å alltid bebreide meg for at ting ikke er rosenrødt. Jeg makter ikke mer motgang. Hvis det blir vanskeligere nå så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingenting eller ingen å klamre meg til lenger. Alt bare forsvinner mellom fingrene mine. Jeg vet ikke hva jeg trenger. Jeg vet ikke hva jeg vil ha. Det eneste jeg føler er rett er å ikke gjøre noen ting. Jeg vil bare sove. Sove hele tiden.



Jeg har hatt en tanke som har surret rundt i hodet mitt i hele dag. Tanken om å bare forsvinne. Ikke for alltid, men for en stund. Synke dypt ned i havet, der det er helt stille. Ikke trenge å tenke eller frykte. Bare være. Være tom og uten følelser. Få ting på avstand og være alene. Det er første gang jeg faktisk har lyst til å være alene. Ikke prate med noen, men bare ligge alene med det tomme hodet mitt. For det har vært så mye at jeg føler at kroppen min har kortsluttet. At jeg har sluttet å fungere.



Jeg er helt tom. Og det er slitsomt bare å puste.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits