always be

Hvorfor har jeg så mange mørke dager? Så mange dager jeg bruker på å tenke og tenke. Jeg klarer aldri å legge fra meg fortiden og se fremover. Det ødelegger for meg. Jeg blir usikker og skjelven. Jeg skulle ønske jeg kunne forsvunnet til det harmoniske og glade stedet. Men jeg kan ikke. I morgen skal jeg ringe etter hjelp. Jeg skal presse meg selv til å gjøre det. For nå må jeg. Jeg må ta det skrittet jeg har vært for redd til å ta. Ellers vil jeg ikke klare dette året. Eller de neste månedene. Jeg kan ikke presse meg selv gjennom det helvete jeg lever i. Jeg nådde bunnen, men veien opp er så tung. Jeg skimter lyset langt der borte i enden av tunnelen, men det er så svakt at jeg hele tiden går og stanger i veggene. Snubler. Faller. Slår meg. Alle sårene som etterhvert dekker kroppen min gjør ikke så vondt i seg selv. Men sammen så smerter de så inderlig. Det hjelper ikke å lege sårene for arrene vil alltid være der å minne meg på det. Vil jeg noen gang bli normal? Vil jeg noen sinne slutte å tenke så hodet mitt sprenger? Jeg vil bare at det skal gå vekk. Å! Vær så snill og få det til å gå vekk. Jeg orker ikke mer. Jeg orker rett og slett ikke mer.



Redd meg. Vær så snill. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits