broken tires

Nå har jeg gjort det. Jeg har bedt om hjelp. Jeg skjønte at jeg ikke klarte det på egenhånd. Onsdag klokken seks. Onsdag. Jeg begynte å gråte. På toget. Men det var ikke vondt. Det var som om noe inni meg løste seg fra lenkene sine og fløy ut. Ut i det fri. En varm strømning gjennom hele kroppen. "hvor lenge er det siden det skjedde?" "seks mnd" "du er tøff, ordentlig tøff. du tar dette i egne hender og det er ordentlig tøft". Klumpen i halsen er så stor og jeg gleder meg sånn til å kaste armene mine rundt min bestevenn og klemme henne og gråte. Gråte mye. Men gode tårer. For nå skal jeg bli meg. Nora. Jeg skal klare det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits