here in the sea where we float so beautifully

Hva gjør man når ting er helt annerledes enn man trodde. Når det ikke er en dans på roser. Når man føler seg motløs, når man føler seg lenket. Når man føler at man ikke er bra nok. Bra nok for det siste skrittet. Hvordan skal man handle når det ikke er ens egen feil. Når man føler seg så handlingslammet at man ikke tør å rikke en finger. Jeg er redd for å prate. Redd for å ta kontakt. Jeg er redd for at alt skal gå i tusen knas og at jeg skal stå der alene. Jeg brøt ut i tårer. Hadde det ikke vært for han, ville jeg ikke hatt noe liv i meg. Hadde det ikke vært for helgen for fem måneder siden ville jeg kanskje ikke vært i live. Gått på skole. Levd en tilnærmet lik vanlig hverdag. Jeg tør ikke spørre mer. Ikke fordi jeg er redd for svarene, men tungen skjærer meg i munnen når jeg prøver å få frem en lyd. Jeg ser det, langt der fremme, men jeg aner ikke hvordan jeg skal nå det. Nå det jeg ønsker mest i hele verden. At noen begir seg ut i faresonen, tar en risiko, for meg. For bare meg. Ingen andre. At ting kan være normale og at jeg kan puste uten å være redd for at ved neste trekk inn vil være et gråtkvalt et. 



Jeg vet jeg er spesiell. Jeg vet at jeg gjør inntrykk, men jeg skulle ønske jeg var den ene. Det er ikke like hardt som før, jeg gir ikke opp som jeg tidligere ville ha gjort. Men det er så vanskelig, så forferdelig vanskelig. Som om han bygger opp en mur, og jeg kan bare se ham gjennom de små hullene der mursteinene er borte. Der jeg har hakket meg vei, der jeg har prøvd å få et innblikk. Strekker hånden ut. Holder den der. Holder den der og holder den der. Jeg venter på at han skal legge hånden sin i min. Til muren rives og til vi kan være sammen. Bare oss to. Ingen andre.



Jeg gleder meg til deg dagen du ser meg dypt inn i øynene. Holder meg i hendene og forteller meg at "det er bare deg, Nora. Bare deg"
Oss. Deg. Meg. Vi. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits