scared

Jeg har ikke skrevet her, men jeg har skrevet i en bok. Men nå vil jeg skrive det her. For det er fordøyet. 

Lørdag kl. 03:00, 02.03.13:
Hva jeg føler? Jeg har vært tom hele tiden. Følt meg så distansert fra alt. Vært så utrolig sliten og bare stirret rett ut i luften med hundre tanker i hodet som bare har gått over i hverandre. Som en eneste stor knute. Jeg er konstant redd. Redd for neste minutt, neste time og neste dag. Det er så uutholdelig å leve på denne måten. Jeg skulle bare ønske jeg kunne sklidd ned i intet uten at noen hadde merket noe. Ingen hadde savnet meg. Jeg vil gråte hele tiden. Jeg smiler, men det er bare så ingen skal spørre. Spørre hvorfor jeg aldri blir glad igjen - hvorfor jeg ikke er ferdig med å sørge. Det er akkurat som om det er det eneste som er trygt. Å sørge. Det er den følelsen jeg kjenner til aller best. Det er den følelsen kroppen min og hjernen min både hater og elsker mest. Det er som å ha en demon inni meg som aldri kommer til å slippe taket. Og det som smerter aller mest er at jeg føler meg så svak. Demonen sier "du kommer aldri til å klare noe uansett, du har ikke drivkraften, det er nemlig jeg som styrer den - og du får den ikke" og når jeg skal motbevise det klarer alltid demonen å hindre det. Når skal du flytte ut av kroppen min? Når skal du la meg være i fred? Du gjør meg gal og sorgfull. Jeg vil bare ha et normalt liv. Et slikt liv jeg hadde før du tok det fra meg.

Mandag kl.02:38, 04.03.13:
Jeg er bare tom. Og utslitt. Har bare lyst til å sove hele tiden. Ligge i sengen. Ikke gjøre noe, ikke måtte gjøre noe. Høre på musikk. Tegne, male, le, smile og føle meg vellykket. For jeg føler meg som en av de mislykkede som aldri kommer seg noen vei. Jeg føler at ingen egentlig vil kjenne meg fordi det er så slitsomt. Jeg drømmer ikke lenger. Jeg drømmer bare om de vonde tingene i livet mitt, de som skader meg. Jeg vil ikke knytte meg til noen eller noe akkurat nå. For jeg er så redd for å bli skuffet. Livet skuffer meg og jeg vil prøve noe nytt. Kanskje er det hverdagen og det å leve som er det vonde, mens det er døden som er det riktige stedet å være. Ikke vet jeg, men det må da virkelig være noe bedre enn dette her.

Mandag kl: 01:35, 18.03.13:
Det eneste jeg klarer å tenke på er hvor mye jeg hater å være i mitt eget samvær, alene. Det skremmer meg. Derfor må jeg vekk så fort jeg kan. vekk fra denne sengen, dette rommet, tankesettet som tar livet av meg og som på samme tid gir meg trygghet. Kjærlighet er trygt, men samtidig det skumleste som finnes. Det er som at en hånd tar tak i hjertet mitt, klemmer så hard at én ikke lenger vet om det er godt eller vondt. Noen ganger bli smerten borte og man kan slutte å frykte for skadene, mens andre ganger er skadene uhelbredelige. Jeg elsker, jeg vil elske for alltid. Jeg vil ikke noen gang være nødt til å sørge over noen som reddet livet mitt. La meg elske.

Onsdag kl: 00:28, 20.03.13:
LA MEG FÅ ET VANLIG LIV, LA KARMAEN MIN GI MEG NOE GODT, LA MEG ELSKE LIVET SÅ MANGE ELSKER! Jeg har ikke dødsfrykt, jeg har frykt for å leve.


4 kommentarer

06.04.2013 kl.21:25

du er veldig flink til å beskrive ting

Mie

12.04.2013 kl.16:14

Hei!

Jeg kom over bloggen din, og leste dette innlegget. Jeg synes du er fryktelig flink til å sette ord på hvordan du har det, og bra at du uttrykker det på denne måten. Kan du fortelle hvorfor du har slike tanker som du har? Er det en hendelse eller en situasjon i livet som har skapt dette synet på livet som du har? Du virker sterk, vil lese mer av dette..

Dreamer

14.04.2013 kl.23:54

Mie: Tusen hjertlig takk! Jeg opplevde noe for litt over et år siden som ingen jenter burde oppleve. Mye av det jeg skriver er ettervirkninger av denne hendelsen. Jeg har ikke orket å skrive så mye i det siste, for det er skummelt og vanskelig å sette ord på alle følelser, men blir veldig glad når jeg får fine tilbakemeldinger på det jeg skriver.

Dreamer

14.04.2013 kl.23:54

Anonym: Tusen takk!

Skriv en ny kommentar

hits